CookingCharityChicks

Vi har ankommet vårt MÅL – Ulan Bator!! Etter omlag 17 000 km, med kun ett punktert hjul og fortsatt som like gode venner krysset vi mållinjen i Ulan Bator nøyaktig 11 uker etter avreise fra Oslo, og vel 10 uker etter fellesstarten i Woburn , UK. Men bloggene og reisehistoriene er fortsatt ikke fremme, så ved neste innlegg er vi tilbake i tid og vil følge opp med historier om gjestfrihet i Uzbekistan, overnatting på grensestasjonen i Russland, politistopp i Iran, og mye mye mer.

Nå er vi på siste reis og en 13 timers flyturs avstand mellom Ulan Bator (UB) og Gardermoen ventet sistemann denne uken. Vi har hatt en opplevelsesrik tid i Mongolia og med nesten 2 uker i  UB og omegn har vi fått innsyn i fler prosjekt som drives av NGO’er i  byen.

Vi fikk besøke organisasjonen Flourishig Future, en NGO som arbeider for familier i gerdistriktet rundt Ulan Bator, startet opp blant annet av norske Åse Simms. 70 % av befolkningen lever i Ger-områdene, som kjennetegnes som slettemark med inngjerdede områder  med en eller fler ger (telt) innenfor gjerdene. Områdene har ikke innlagt vann, strømbrudd er helt vanlig og mange lever veldig fattig. Alkoholisme er det største problemet i Mongolia og det kjennetegnes ofte i disse strøkene. Ekstrem kulde er et stort problem, og ofte kan man se brekte gjerder, oppsamlet kumøkk og annet avfall som brensel.

Omvisning i Gerdistriktet av Flourishing Future der de har sitt første samfunnshus.

En søt jente kikker ut under porten på sin families eiendom.

70 % av befolkningen i Ulan Bator bor i Ger-område (telthus-distrikt). Her ser man høyhus og sentrum av Ulan Bator i det fjerne. Gjerdene som er brekt av mellom tomtene blir stjålet og brukt til brensel.

En representant for Flouregin Future viser stolt frem noen tovede artikler som produseres i distriktssenteret.

Go Help er organisasjonen vi har kjørt hele denne turen for i utgangspunktet. Vår ambulanse blir satt i stallen for deres ambulanseprosjekt og vil fra nå av bli å se på de mongolske stepper. Go Help står for alle reparasjoner og oppgraderinger slik at de sykehus og institusjonene som bruker ambulansene kun skal betale for rene kjørekostnader. Personbilene som blir levert blir auksjonert bort og inntektene brukes til blant annet Bokhusene, som vi fikk besøke. Bokhus er et lite samværshus, der barna kommer for å lese lekser og bøker i tillegg til å spille spill. Det er alltid en voksen frivillig nabolagskone tilstede og hun sørger for husly og åpne armer.

Go Help’s bokprosjekt sørger for små tilholdssted der frivillige hjemmeværende stiller opp for å hjelpe og motivere barna til å lese bøker og å spille.

Kullos og kulde merkes ikke av guttene i det lille bokhuset like ved kullgruvene, der er samvær og glede i fokus.

Undervisning og opplæring er på dagsorden.

Norske Jeanett og mongolske Puujee har bygget deres hjem på en nyinnkjøpt tomt utenfor Nalaihk, ca 1,5 time fra Ulan Bator. Der skal de senere huse et barnesenter ved navnet A Chance to Dream Again. Vi fikk ikke bare prøve oss på hesteridning, men vi fikk også hente dyra i fjellet, melke kua og være med å lage mat. Dette er aktiviteter barna vil være med på, samtidig som de vil bli tatt vare på og gitt husrom i et rolig og landlig strøk.

Nattestid og månelyst i den lille husstanden til Jeanett og Puujee.

Daglig arbeid må til, dette skal la barn få være i trygge og landlige omgivelser.

A Chance to Dream Again har alt hva et barnehjem i byen kan ønske seg; hester, kyr og snart venter høns.

Ulan Bator er en spesiell storby, med fattigdom og velvære side om side. Vi har fått en god omvisning i byen, både i ger-området og down-town. Tsengel, en tilsynelatende normal forretningsmann i byen, viste seg å være den beste verten vi kunne få. Som en ekte gjestfri mongoler hadde  han med seg gjæret hestemelk (airag) fra bygda og vi fikk alle en smak av mongolsk kultur til første møte. Tsengel gav oss et innblikk i business og i det moderne mongolske liv og han tok oss også med på sightseeing rundt UB.

På første møte med lokale innbyggere i UB traff vi blant annet Tuul fra Flourishing Future og Tsengel fra Skytel.

En lykkelig skoleklasse var nesten like glade over å treffe europeere, som vi var over å treffe dem.

Skrevet av Gro