CookingCharityChicks

Etter snirklete fjellveier langs fjellet høyt over Lake Skadar kjørte vi direkte til hovedstaden Tirana. Vi hadde ikke anelse om hva som ventet oss når vi passerte grensen – men vi møtte et gjestfritt land, og et sted som til dels var helt annerledes enn det vi er vant til.

Albania har et folketall på 3.5 millioner – færre mennesker enn i Norge til og med! Ved kysten og i sør finner du langstrakte strender og yrende turistliv i sommersesongen, men Albania er fremdeles så uberørt at du kan finne uoppdagede steder om du bare leter. Ønsker du byliv har Tirana alt du kan ønske deg – og i nord har du det «ville» Albania der folk lever på tradisjonelt vis og blodhevn fortsatt forekommer i familiefeider.

Det blir selvsagt forviklinger når man skal kjøre i en stor by man ikke er kjent i med en stor bil. Til tross for at Tirana er en moderne by på linje med de vi er vant til i Europa,  kan man fortsatt observere esel og kjerre på veiene inn mot sentrum. Hovedsentrum er moderne med noen historiske bygninger – men du behøver ikke bevege deg langt før husene blir mer slitt og man får følelsen av at man slett ikke er i en moderne hovedstad lenger. Her er det kaos i gatene og forretninger drives like mye på fortauet som inne i huset. Retter man blikket oppover ser det ut som det er fritt strømmarket i byen – her kobler du deg på der du ønsker! Om du har lyst å se denne delen av byen – gå fra den gamle moskéen mot fruktmarkedet, deretter fortsetter du tvers gjennom og inn gatene bak. Gå deg litt vill her – og du vil se et helt annet Tirana!

Trafikken er et kapittel for seg – her kjører man som man vil og parkerer der det passer seg. Er det to-felts vei og du ønsker tre felt, ja så legger du deg ut og lager tre felt – enkelt og greit! Vi kom oss frem til riktig gate, og en ivrig albaner hjalp Gro å løpe rundt og lete etter hotellet. ( Men den gang ei – etter en telefon viste det seg at hostellet hadde ny adresse. Dermed var vi på vei igjen, med den ivrige albaneren som bileskorte. Slett ikke verst!) Til slutt kom en blid og skjeggete mann med «Tirana Hostel» på skjorta og henta oss til fots – og flaks for oss fikk vi parkert bilen der vi sto.

Hostellet var like hyggelig som førsteinntrykket – når vi endelig kom frem. Det viste seg at de hadde flyttet november i fjor, og det var ofte forvirring rundt adressen deres.  Hjemmesiden deres gir riktig kontaktinfo!

Et av høydepunktene i Tirana var nok absolutt en veldig lokal restaurant vi kom over i et smug rett før fruktmarkedet. Oda står det på neonskiltet – og rundt flagrer det med kabler og ledninger, i god Albania-stil. Det ser ut som du kommer inn hjemme hos noen, og på veggen henger det vinflasker og tørket chili. De har to håndskrevne menyer. På veggene henger gamle familiebilder, og på kjøkkenet jobber en blid dame med å forberede maten. Servitøren snakker godt nok engelsk til at man får bestilt det man vil ha – og vi prøvde ut en rekke lokale spesialiteter. Elin holdt seg til vegetarmaten – mens Gro og Nina var vågale og bestilte saudehaud. En av de typiske rettene i Albania er suppe laget av sauehode – og den spises vanligvis til frokost!

Fremmed mat, rikelig med mat, fantastiske smaker, hyggelige omgivelser – og vi var alle fornøyde med kvelden!

Berat er listet på Unesco´s verdensarv-liste, og er kjent for å være en av høydepunktene i Albania. Vi tok en lang kjøretur nedom for å ta en titt på byen som var kjent som «byen med tusen vinduer». Vi syns kanskje veiene i Montenegro var noe smale – men det er absolutt bedre enn de siste milene mot Berat. Store hull i veien, humper overalt og ett sted en elv over veien med store hull du ikke kunne se – absolutt god øvelse før vi kommer til Mongolia. Vi kom imidlertid frem til et vakkert syn – de tradisjonelle hvite Ottoman-husene klatre oppover fjellsiden mot slottet som ligger på toppen.

Etter både storbyliv og en snarvisitt til historisk grunn hadde vi en lang kjøretur mot enda flere inntrykk i Macedonia.

Skrevet av Elin